De Brente Våre Gårder &Raquo; De Brent Våre Grader
Dette gjøres for at leseren skal forstå tydelig hva tyskerne gjorde, og det er viktig i og med at det er med på å fremme budskapet i diktet. I tillegg ville antageligvis Hagerup at vi ikke skal glemme hva de gjorde mot oss, og derfor gjentok hun setningen flere ganger. Hun gjorde det først og fremst for at vi skal huske det de gjorde, men også for å vise viktigheten av å stå sammen mot et annet land som forsøker å ta makten i vårt eget land. Vi opplever dette diktet som svært dramatisk. Det er stor bruk av patos i diktet, det appellerer til mange, men er ikke særlig aktuelt i vår tid. Diktet bærer preg av å ha blitt skrevet i en svært tung tid, og bærer på mange følelser. Forfatteren har skildret godt og vi angrer ikke et sekund på at vi brukte halvannen time på å analysere dette! Kilder: – Blerta, Sanna, Ingrid og Andrine
Aust-Vågøy av Inger Hagerup – litteraturbloggen
- Aust-Vågøy av Inger Hagerup – litteraturbloggen
- Det skjer trondheim
- Kjell arnljot wig store
- LUDVIG IRGENS-JENSEN: De brente våre gårder | Musikkforlagene
Mer enn 20 finnmarkinger døde under tvangsevakueringen på det tyske krigsskipet «Carl Arp». Skipet gikk fra Porsanger til Narvik, og hadde over 1800 mennesker om bord – under grusomme forhold. Hundrevis havnet på provisoriske sykehus rundt Narvik, der enda flere døde. Kirkenes var en svært viktig havneby for den tyske fronten i nord. Sovjetiske fly bombet derfor byen rundt 300 ganger i løpet av sensommeren 1944. Vadsø og Vardø ble også bombet. Den 7. oktober i 1944 gikk Den røde armé til motoffensiv mot tyskerne langs hele fronten i nord, etter tre års stillingskrig i Litsadalen, 10 mil sørøst for Kirkenes, ved elva Zapadnaja Litsa mellom Kirkenes og Murmansk. Den 18. oktober passerte de sovjetiske styrkene grensa til Norge, og klarte etter harde kamper å ta kontroll over Kirkenes. Drøyt 6000 nordmenn befant seg fortsatt i Kirkenes-Bjørnevatn-traktene. Rundt 4000 av dem hadde søkt ly for mitraljøser og bomber i en av gruvegangene til A/S Sydvaranger ved Bjørnetvatn. Samme dag, den 7. oktober, startet tyskerne tilbaketrekningen, som de kalte «Nordlys», men som altså minnet mer om helvetet.
Vår forhistorie fra Øst-Finnmark, tvangsevakueringen og nazistenes herjinger i Finnmark og Nord-Troms, må heller ikke glemmes. Det er historien om en strategisk viktig del av landet, om ett fylke og en landsdel vi alle bør være stolte av. Finnmark er ingen utkant – slik sentrale norske politikere ser ut til å tro. Regjeringas holdning provoserer – slik Anton Sjåbakken fra Kåfjord, den sørligste kommunen tyskerne brente, ble provosert. Anton skrev et harmdirrende brev til byggekontoret i Olderdalen i 1949: «Ta den sjit helvedes kåken. (... ) Aldri helved jeg går med at betale 2700 kroner for kåken. » Antons hus var et provisorisk plankehus, slik mange av de tvangsevakuerte bygde seg etter å ha vendt hjem til ingenting. De brukte plank og deler fra tyskerbrakkene. Så kom altså myndighetene for å taksere «kåkene» – og ville ha betalt ei årslønn for materialene. «Det norske folk har aldri, selv i nedgangstider, vært noe trellefolk og det er det heller ikke i dag», som kong Haakon sa det i sin berømte radiotale fra London 16. juni i 1940.
De brente våre gårder analyse
De brent våre grader
Slik begynner Inger Hagerups dikt «Austvågøy» om hva som skjedde i Telavåg i 1942. Ringer det en bjelle klarer du å trekke paralleller til dagen samfunn eller er vi blitt så historieløse at du trekker på skuldrene og sier «Hva så»? Hva skjedde så i Telavåg? Som de fleste av oss sikkert vet ble et helt samfunn rasert og mange henrettet av tyskerne som represalier på at to gestapister ble skutt i skuddveksling med Milorg. Blir parallellen tydeligere nå? Hvordan hadde vi som et okkupert land likt at den internasjonale presse utenfor Tyskland hadde beskrevet tyskernes handlinger den gang med forståelse og tillagt Milorg skylden for nazistenes gjengjeldelser. Det var jo Milorg som hadde startet terroren og de hadde jo ikke som mål et fredelig sameksistens i et okkupert Norge. «Objektivt» og historieløst kan jo dette diskuteres. Blir du provosert eller nikker du på hodet? Nettopp denne objektiviteten og historieløsheten er det mange av dagens journalister blant annet Dagsavisens Roger Hercz demonstrerer i sine kommentarer fra dagens situasjon i Midtøsten.
De drepte våre menn. La våre hjerter hamre det om og om igjen. La våre hjerter hugge med harde, vonde slag. De gjorde det i dag. Bak hver som gikk i døden, står tusener igjen. Står tusen andre samlet i steil og naken tross. Å, døde kamerater, de kuer aldri oss.