Ilder karakteriseres også av grå og hvite ansiktstegninger. Normalt har ilder hvit kant på ørene, hvite kinnflekker og hvit hakeflekk med forlengelse fremover til snuten. Ilderhanner er større enn hunner. Gjennomsnittsvekt basert på undersøkelser fra nordvest i Russland opererer med en vekt på 848 og 431 gram for henholdsvis hanner og hunner. I samme studie fant man at hanner i snitt er 52, 5 cm lange, inkludert en hale på 13, 7 cm. Hunner er 43, 9 cm lange, inkludert en 11, 5 cm lang hale. I dag finnes ilder sørøst i Norge. Arten er videre utbredt i Sør-Sverige, Sør-Finland og i Sør- og Mellom-Europa til Ural. I Norge har vi begrenset kunnskap om ilderens leveområder, men i Europa lever ilderen i tilknytning til løvskog og blandingsskog. Sporadisk kan den også finnes i mer steppepregede landskap. Arten synes likevel å kunne klare seg i et bredt spekter av naturtyper. Den er også observert i bystrøk. Dette har trolig sammenheng med tilgangen på matavfall, i tillegg til at rotter og smågnagere gjerne er lett å få tak på her.
Faktaboks etymologi: Muligens fra dansk også kjent som: Mustela putorius Pelsfargen varierer, men buksiden er svart og ryggsiden lysere. Den ligner mye på sin nære slektning minken (som forekommer over hele landet), men kan skilles fra denne blant annet ved at den har lys bunnull og mer hvitt rundt snuten. Kroppslengden er opptil 55 cm med en hale på 10–15 cm. Kroppsvekt 0, 4–1, 5 kg, hannene er størst. Ilderen lever av smågnagere, fugl, slanger, frosk, fisk, bær og frukt. Arten forekommer vesentlig i skogsområder, men trives også godt i nærheten av bebyggelse, på søppelplasser og lignende. Den er utbredt over store deler av Europa helt til Uralfjellene. Arten mangler over store deler av Fennoskandia. Den forekommer i Norge fåtallig og spredt i den sørøstlige delen. Se også frett.
Ekskrementer fra mink og ilder er vanskelig å skille fra hverandre, begge lukter stramt og er like i form og størrelse. Ekskrementene er omlag 7 cm lange, og mindre enn en cm i diameter. Den snodde formen ender i en spiss. Ilder har to anale luktkjertler på størrelse med en ert. Disse er plassert ved basis av halen og har åpning mot området mellom analåpningen og kjønnsorganene. Luktsekretet har en fet, oljeaktig konsistens og en sterk, ubehagelig lukt. Det latinske navnet for ilder – putorius – kommer av putor som betyr vond lukt. Vanligvis skilles luktsekretet ut når dyret blir sint eller skremt, men det kan også utskilles for å markere territorier eller som signal til andre rovdyr. Ilder luktmarkerer også gjennom å urinere. Undersøkelser fra Storbritannia har vist at gjennomsnittlig størrelse på hjemmeområdet til ilder er omkring 100 hektar. Hannene har imidlertid mye større områder enn hunnene, og dette varierer også med individenes sosiale status, årstid og næringstilgang. Selv om ilder normalt er stille, besitter dyrene et relativt allsidig lydrepertoar med lokke- og varsellyder.
Om vinteren søker dyrene gjerne ly i eller under uthus og andre passende bygninger. Ilder ferdes ofte i grøftekanter og mange blir derfor drept i trafikken. Arten har få naturlige fiender utenom mennesket, men kan bli tatt av rødrev. Selv om ilder er totalfredet i Norge, skjer det at dyr ved uhell fanges i mår- og minkfeller. Ilder i fangenskap kan bli minst ti år gammel.