Malurt I Begeret
I folkemedisinen ble malurt først og fremst tatt på brennevin som middel mot magetrøbbel hos folk og fe, foruten ved kvinnesykdommer. En mente videre at den skulle hjelpe både mot mark og kolera, pest og delirium. Mot sjøsyke og bakrus skulle den også være brukbar. Tørka malurtkvister ble lagt i skap og skuffer, for møllen liker den i hvertfall ikke. Derav det nordiske navnet malurt/malört (mal=møll). En nyttig plante, med andre ord. Det viktigste bitterstoffet i planten er absinthin. Oppløst i alkohol er det basis for vermut og for likøren absint. I en annen blogg skal jeg fortelle om den absintdrikkende Kristianiabohemen - og om Kristina, ei kongsdatter fra Norge.
Malurt i begeret betydning
Absint er lovlig igjen etter å ha vært forbudt i nærmere 100 år. Men absinten er ikke like sint som i sin storhetstid. Hvem har ikke hørt om å helle malurt i begeret? Det handler stort sett om å få en nedtur eller å påføre noen en bitter opplevelse. Bitterstoffene i malurt er så kraftige at de kjennes i en fortynning på 1:25 000. Men det er ikke for den negative effekten malurten er mest kjent for. Derimot skal den ha en sterk positiv effekt på appetitten, for ikke å snakke om fordøyelsen. Greit med en likør som kan være litt god for magen. Malurt er en av hovedbestanddelene i absint. Drikken som hadde sin storhetstid rundt forrige århundreskifte, drikken som etter hvert fikk tilnavn som den grønne døden, djeveldrikken, det grønne helvetet, engledrikken. Mytene om brennevinet er mange. Den ble sett på som en nødvendig katalysator for å få fram det kreative, mens andre tørnet gale, begikk selvmord, gikk amok eller myrdet. Det som er sikkert er at brennevinet holdt 80 prosent, og at malurt inneholder relativt mye av nervegiften thujon.
En annen side av historien kan være at det var så billig å lage absint. Vinbøndene i Frankrike var lei av at de tapte markedsandeler, og allierte seg med avholdsbevegelsen for å forby absint. Det klarte de til slutt, og i løpet av noen år var drikken forbudt i de fleste land i Europa. Forbudet har vart helt fram til våre dager, selv om absintfanatikerne har hatt muligheter i København med elleville absint-orgier på baren Kruts Carport. Drikken er tillatt igjen, dog med en betydelig reduksjon for øvre grense av thujon enn det som var vanlig før. I tillegg til malurt består drikken av anis og fenikkel, mens grønnfargen kommer fra klorofyll. Både Bohem og Père Kermann's Absinthe som nylig er lansert på det norske markedet, har fortsatt relativt høy alkoholstyrke. Bohem holder 55 prosent, mens Père Kermann er på 60 prosent. Begge må drikkes med is og aller helst med vann. 33319 Bohem Absinth (Likerka/Bairnsfather, Tjekkia) kr 336, 80 for 0, 5 liter (K) (N) Klar klorofyllgrønn som persille i sprit i gymnasets kjemitimer.
På begynnelsen av 1900-tallet var absint blitt like populært i Spania som i Frankrike. Absinten spredte seg også til resten av Europa: Hans Jæger er portrettert med et absintglass i hånden, Oscar Wilde skrev om drikken, Edgar Degas skal ha tyllet i seg mengder, flere ble deliriske av den. Etter hvert ble absint ansett som et farlig og avhengighetsdannende hallusinogen. Stoffet tujon, som finnes i malurt, fikk skylden for effekten, men den høye alkoholprosenten på opp mot 80 prosent var nok vel så medvirkende. Rundt 1915 ble absint forbudt i USA og flere europeiske land på grunn av den antatte hallusinogene effekten. På slutten av 1980-tallet kom imidlertid brennevinet på markedet igjen – sterkt moderert – og kan i dag kjøpes på for eksempel Vinmonopolet. (Kilder:,, Wikipedia) PRODUKSJON: Pernod startet produksjonen av absint i Montfavet i 1805. Her sees destilleriet på et postkort begynnelsen av 1900-tallet. FOTO: Wikimedia
– Den kontinentale kafékulturen var viktig også i de norske bohemenes liv, og Grand Café var en sentral møteplass for kunstnere, forfattere og skuespillere på slutten av 1800-tallet, forteller historiker og forfatter av boka "1880-årene – ti år som rystet Norge", Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo. – Hans Jæger var sentral i denne kretsen, og han er for eksempel portrettert på Grand med – nettopp – et glass absint, forteller historikeren. Feen møter motstand På grunn av drikkens etter hvert dårlige omdømme, og med god drahjelp fra datidens avholdsbevegelse, ble det i mange land forbudt å omsette absint fra rundt 1910. Man mente at absint inneholdt så store mengder thujon at man rent faktisk kunne bli både gal og voldelig av å frekventere den grønne feen. I Frankrike var absint forbudt fram til 1988, og det ble først lovlig å omsette drikken under sitt rette navn i 2011. I Norge er dagens tillatte maksgrense på seksti prosent alkoholvolum, men ellers er oppskriften ganske lik som under "la belle epoqe".
Malurt i begeret engelsk
- Tidenes medalje-fangst for Norge
- Malurt i begeret - Rogalands Avis
- C/o betydning
- Brannmann sam brannstasjon med helikopter
- Lærer norsk på nett
- Lasagne uten kjøtt
- Norgesferie med barn i 10
- Malurt i begeret hva betyr
- Malurt i begeret betyr
- Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad (Heftet) - Reiseskildringer | Cappelen Damm forlag
Ifølge det amerikanske tidsskriftet "Journal of Agricultural and Food Chemistry" har absint fra den gang nemlig få forskjeller fra dagens varianter. Forskere har sammenlignet historisk absint med nåtidig og lovlig vare, og kommet til at innholdet av thujon var minimalt, da som nå, og at det ikke er noe annet enn den høye alkoholprosenten som kan forklare "absintismen". De gamle bohemene led med andre ord bare av "fyll". Absintfakta Absint er destillert sprit med anissmak. Brennevinet er blekt gulgrønt eller smaragdgrønt, men kan også være blankt. Den mest kjente ingrediensen er blomstene og bladene fra medisinplanten «Artemisia absintium», også kjent som malurt. Absint ble oppfunnet av franske Pierre Ordinaire, og solgt til Henri-Louis Pernod, på slutten av 1700-tallet. Drikken ble svært populær blant kunstnere mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. I 1860-åra var absint så vanlig på franske bistroer, barer og kafeer at klokka 17. 00, tidspunktet da drikkestedene fyltes, ble kalt «l'heure verte» – «den grønne timen».
I tillegg til høy alkoholprosent skal ekte absint inneholde urtene fennikel, grønn anis og malurt. I malurt finnes virkestoffet "thujon" – et hallusinogen – og dette stoffet fikk skylden for såkalt "absintgalskap" eller "absintisme". Med drikkens popularitet fulgte nemlig utallige myter og historier om kunstnerisk kreativitet, som både grenset opp mot og bikket over til galskap, epileptiske anfall, delirium, psykoser og ville voldsepisoder. Absint fikk snart kallenavnet "la fee verte" – den grønne feen – og denne drev angivelig sine brukere fra forstanden. Feen skal ha vært høyt skattet både av poeter som Charles Baudelaire og Paul Verlaine, og kunstnere som Henri de Toulouse-Lautrec og Vincent Van Gogh. Sistnevntes berømte øre skal sågar ha gått under kniven i absintrus. Norske kafébohemer Ryktene om absintisme og galskap, artistiske nådegaver og bohemske utskeielser, nådde snart kunstnerkretser i flere land – særlig modernistabevegelsen i Spania, men også bohemmiljøer i Norge. Her var det særlig Kristianiabohemen som nøt "den grønne timen", og Hans Jæger skal ha hatt en spesiell forkjærlighet for absint.
Absintens popularitet falt sammen med bohemepoken i Norge og Europa på slutten av 1800-tallet. Sammen med kunstnermytene fikk absinten status som kunstner- og bohemdrikk nummer én. Van Gogh drakk den, Hans Jæger og Hemingway drakk den. Det gjorde også Strindberg, mens Toulouse-Lautrec gikk rundt med absint i et hulrom i stokken sin mens han vandret rundt på Montmartre. I Paris ble vanligvis absint drukket i femtiden om ettermiddagen. Man snakket om den «grønne timen», og alle visste hva det var snakk om når la «fée vertre» (den grønne feen) kom på besøk. Vanligvis ble absint drukket med vann, ofte tilsatt noe sukker. En vanlig blanding var å legge sukker på en gjennomhullet skje, for så å fylle fem ganger så mye vann som brennevin i glasset. Det hendte også at absinten ble blandet ut med hvitvin eller rødvin, mens blandingen av absint og konjakk ble kalt «tremblement de terre» - jordskjelv. Belgia var det første landet som forbød absinten i 1905. Den offisielle historien er de kolossale skadevirkningene drikken hadde.
