Personer Steder Og Ting, Personer, Steder Og Ting - Anmeldelse For Nationaltheatret, Oslo, Norge - Tripadvisor
Vores dækningsområder omfatter alle former for forretnings- og personlige forsikring.
Personer steder og ting online
Stykket kan kanskje beskrives som en tur med berg- og dalbane. Første akt er full av looper og bratte bakker, mens andre akt er den edruelige innkjørselen til plattformen, med den alltid overraskende bråstoppen. Det skal imidlertid ikke avsløres hvorvidt turen, lik en berg- og dalbane, ender samme sted som den begynte. Det som i hvert fall er sikkert, er at det å ta seg en drink sjelden har frembragt så ambivalente følelser som etter å ha sett Gísli Örns dramatisering av «Personer, Steder og Ting».
- Personer steder og ting girl
- Får ikke lastet ned fra app store
- Personer steder og ting online
- Koble Bluetooth-enheter til Apple TV, Apple TV Hjelp
- Norsk tipping for android 8
- Personer steder og ting house
Gjennom stykket har hun levd i en dobbelthet som eksemplifiseres gjennom hennes forhold til teatret, men nå skal hun ta steget ut for å være ett med seg selv. Her er melodramaet smurt tykt på, og jeg mister grepet på forestillingen. For når dobbeltheten som antydes gjennomgående tas vekk er forestillingen med ett bare en gjentatt klisjé om rusmisbruk, manglende trygghet, traumer og feilslåtte ambisjoner. Alt dette er det selvfølgelig mulig å ha sympati med, men uten et klart formspråk oppnår man ingenting nytt. Spørsmålet i tittelen stilles av legen når Emma ankommer rehabiliteringsklinikken. Det er selvfølgelig ment som en spøk. Kommentaren blir allikevel stående som representativ for forestillingens ønskede tematikk. Når dette ikke utvikles videre, forblir det en forenklende kommentar, en vits om Emmas manglende selvinnsikt og teit teori istedenfor en kommentar om teatrets iboende kvaliteter. Personer, steder og ting hviler godt på Ine Jansens hardtarbeidende skuldre, men den hadde vært enda bedre om publikum kunne få se det.
Personer steder og ting youtube
Helt perfekt: Ine Jansen er knallsterk i «Personer, Steder og Ting». Foto: Øyvind Eide Nationaltheatrets oppsetning av «Personer, Steder og Ting» byr på katarsis og en tour de force av Ine Jansen. Duncan MacMillans uforutsigbare og tankeprovoserende stykke maler et bilde av avhengighet med bredere pensel, og balanserer knirkefritt svart humor med en ellers dyster tematikk. Det åpner på karakteristisk forvirrende vis med metateater, i det vår protagonist Emma, en alkoholisert og narkoman skuespillerinne, går i rusfremkalt oppløsning på scenen under Tsjekhovs «Måken». Dette leder til et mer eller mindre ufrivillig opphold på rehab, for å få et skriftlig bevis på at hun er nykter og som sådan ikke utgjør en risiko for fremtidige arbeidsgivere. Det å ta seg en drink sjelden har frembragt så ambivalente følelser som etter å ha sett «Personer, Steder og Ting». Men for Emma innebærer det å stå på scenen også en rus, og tillater henne «å føle de mest intense øyeblikkene i livet om og om igjen», slik hun selv beskriver det.
Personer steder og ting song
I tillegg til dette lyver hun hele tiden. Om sin egen historie, om navnet sitt, om familien. Dette bringer til fronten et av stykkets store spørsmål: Er vi alle junkies på ulike nivåer? Smarte scenografiske grep fortjener honnør, og skaper en intens og følelsesmessig konfronterende opplevelse for publikum. Scenen ligger som en veggløs institusjonskorridor i midten av rommet, med svingdører i begge ender. Tilskuerne ser inn i og gjennom dette rommet fra begge sider, altså rett på hverandre. I overgangene mellom scenene brukes blant annet strobelys og housemusikk, som tilfører dynamiske oppbrudd til det ellers statiske rammeverket scenen utformer. Atle Antonsen spiller i disse dager også på Nationaltheateret Det må understrekes hvilken spektakulær jobb Ine Jansen gjør, idet hun bærer stykket på sine ustabile skuldre fra start til slutt. På tross av at stykket tidvis er repeterende, blir det aldri kjedelig. Jansen får god drahjelp fra ensemblet, med blant annet Anneke von der Lippe, som spiller både klinikksjef, terapeut og Emmas mor, og Mattis Herman Nyquist som har rollen som den noe enkle hjelpepleieren.
Når alt du er, gjør og definerer deg som løser seg opp i alkohol og narkotika - og forsvinner. Hva gjør du da? I sin neste store teaterrolle i stykket «Personer, steder og ting» spiller Ine Jansen en kvinne hun lett kan forstå og relatere til. Research på rehab Emma er skuespiller, elsker livet, rollene og rampelyset - inntil rusproblemet gir henne en knock out. - Jeg var på rehab en helg, sier Ine Jansen til Dagbladet. - Det var en del av forberedelsne rollen som Emma. Jeg var så heldig å få lov til å være med på terapi og bli kjent med behandlere og rusmisbrukere. Sårbart og nakent Der fikk hun innblikk i hvordan rusavhengige mister kontrollen i livet, om kjedsomheten og angsten for det nye livet uten rus.
Den dramatiske teksten er godt skrevet, og fungerer sånn sett ypperlig som skuespillermat. Det er en type tekst med gode monologer og karakterutvikling som gir skuespillere skolert i Stanislavskij-retning mulighet til å skinne. Ine Jansen som Emma gjør også dette. Hun spiller virkelig svært godt, og det er en glede å se på henne jobbe. Selv om jeg synes de andre skuespillerne gjør rollene sine litt for enkle og innimellom legger litt for mye karikering i dem, er forestillingen som helhet preget av godt samspill. Hovedproblemet ligger i at vi som publikum ikke blir mottakere av skuespillet. Når utgangspunktet for forestillingen er at den narkomane skuespilleren ruser seg fordi hun ikke finner seg selv, men tilnærmer seg verden som teater, er det så rart at vi ikke får se teatret. Fordi det sitter publikum på begge sider av scenen er ingen monologer eller replikker rettet mot publikum. Selv om alt egentlig ligger så godt til rette for å åpne seg og kommentere teatret, teatrets form og virkelighetsfortolkningen som ligger i det, lukker forestillingen seg helt om seg selv.